Jeg så beskrivelsen dere (M, C & I) lagde på meg og jeg må innrømme at den stakk litt. Alltid "på vei" bort, akkurat som om jeg aldri kommer meg noe sted liksom?
Uansett, støkk gir trøkk som de sier. Sjekka litt på finn.no og fant denne listige 7,5 fots skrekkja:
Jepp, det er meg. Jepp, det er en skrekkje. Jepp jeg kjøpte den.
Tenkte: Hvorfor sitte i Trondheim, tørke ræv, drikke karsk og vente på en jumbojet som skal spy ut forurensning fra herifra til istanbull og over til andre siden av verden når, jeg kan seile til Argentina.
Mange tau skal av-tøyes når en kaster loss, men viljestyrke er den hardeste knuten.
I skrivende stund er jeg omringet av den blå silke (havet), og wi-fi'n til denne karen:
Store fisker lager store bølger, men det er de små som kan å surfe. (dobbeltbetydning, ordspill)
Jeg er forberedt på at det kan bli en lang ferd, utfordringene mange og at ensomheten nok kan bli stor men jeg vet at jeg kommer til å klare det. Vet at jeg kommer til å komme styrket ut av det.
Skal oppdatere så ofte jeg klarer, men ikke bekymre dere om det går noen dager uten at dere hører fra meg. Jeg er veldig glad i dere venner, og vilja, kanskje jeg svinger innom danmarks kyster om vinden vil det! ;) ;)
Intil videre, pass på dere selv, og carpe diem bitches!
Er det fortsatt selfie når det ikke er noen andre å ta bilder av enn seg selv?




